Et blogginnlegg av Erik Vermaas.

Aktivisme kan ha mange former. Vi er forskjellige mennesker og har ulike evner, ressurser og former for aktivisme som passer oss. Noen er røde og lar seg arrestere. Noen er flinke til å organisere. Kreative folk lager sang og bannere. Noen leser rapporter og er flinke med media. Det er nettopp dette mangfoldet som er vår styrke – og det vi må dyrke.

Aktivisme gjør vi sammen; det kan også være noe man gjør alene. Jeg kaller det mikroaktivisme. Lavterskelhandlinger innenfor ens eget område, som kan bidra. Det gjelder å se mulighetene. Jeg vil fortelle litt om min form for mikroaktivisme. De beste mulighetene ser jeg på jobben.

Som datakonsulent er jeg ansatt i et firma som har mye av sin omsetning fra kunder innenfor fossil energi. Til tross for at jeg ikke jobber for disse kundene selv, har jeg vondt av at mine kolleger gjør det og at vi er så dypt involvert her. I min frustrasjon vurderer jeg å slutte og skrive tydelig hvorfor. De ønsker å beholde meg, så da får de kjenne prisen av olje. Men det blir en siste handling. Før det skjer (jeg er på utkikk etter en annen jobb) prøver jeg å betrakte min stilling innenfor disse fossile dørene som en ressurs. Og betrakte ørene til de oljefrelste som en mulighet. Bortsett fra vår olje-involvering er dette et selskap med lave dørstokker, høye tak og gode folk. Sjefene er tilretteleggere og vil høre hva du har å si. I alle andre sammenhenger er dette en fantastisk arbeidsgiver, og jeg står i en moralsk fossil-spagat.

Jeg tenker mye på hvordan jeg snakker med folk, spesielt de som tenker annerledes og de som er for olje. Nå er min strategi å prøve å lede samtaler innom visse stasjoner: Først konstatere sammen at klima er problematisk. De fleste blir med hit. Derfra kan man enes om håpløsheten og hvor vanskelig det er å finne en løsning. Deretter vil jeg dele opp problematikken i to deler. Den delen vi ikke kan påvirke, og den delen vi kan påvirke. Vi kan ikke påvirke hva Kina og USA gjør. Men vi kan påvirke hva vi selv gjør, og hva Norge gjør. Kanskje vi kan få noen med på at vi skal ta vår del av ansvaret, og med kunnskap avkrefte de mytene som oljemakta stadig sprer.

Først nevnte jeg for sjefen min at jeg ikke vet hva jeg skal si til sønnen min når han spør om vi prøver å slutte med olje og gass. Svaret er jo at vi ikke gjør det. Sjefen la ansiktet i alvorlige folder og nikket forståelsesfullt. Så begynte han å preike om at han hadde vært på en konferanse og hørt Equinor snakke. “Det høres ut som de virkelig har forstått alvoret nå, og jobber med omstilling.” Det var litt vanskelig å sitte stille og ikke skrike, men jeg lot ham snakke ferdig. Jeg sa at jeg også fikk den følelsen når jeg leste Equinors tekster. Men at jeg deretter leste videre og så på tallene. At tallene viser en annen realitet. Jeg spurte om han visste hvor mye Equinor produserte fornybart, og han gjettet mellom 10-15 %. Han ble overrasket over at det var 0,13 %. Fra det øyeblikket bestemte jeg at mitt oppdrag var å dra fram dette skamfulle tallet i lyset hvor enn jeg kunne.

Så tok jeg turen til hans sjef, områdelederen. Jeg hadde forberedt en presentasjon med slides fra Det internasjonale energibyrået, FNs klimapanel og utsagn fra Norges egne direktorater. Og til og med uttalelser fra Equinor som sier at det kreves dype, umiddelbare kutt i utslipp. Mitt firmas budskap er at vi bygger morgendagens samfunn, og jeg spurte ham hvorfor vi da ikke tar hensyn til de som skal bo i det samfunnet. Hvor er vårt klimaansvar? Svaret fra områdelederen var at vi hjelper Equinor å omstille seg bort fra fossil energi. Også han ble overrasket over hvor ufattelig lav fornybarandelen i Equinor er. Jeg viste ham også Equinors presentasjonsteknikk, hvor de på resultatsiden bruker like mye plass på olje og gass som på fornybar. Stablene og tallene er omtrent like høye, og man ser en vindmølle og ingen oljerigg. Helheten gir inntrykk at de har kommet langt og er et bredt energiselskap. Det sanne bildet var gjemt bort i enhetene, hvor en “mboe/d” er 600 ganger større enn en “gwh”. Det er veldig få som setter seg inne i disse detaljene, og sjefer som sender konsulenter på oppdrag for fossilindustrien kjenner ikke til sannheten.

Neste mann var vår salgsdirektør. Dette var min gamle sjef som jeg kjente godt, så her gikk jeg inn med lave skuldre. Dette var rart nok den samtalen som gikk dårligst. Vi hadde en hyggelig halv time og jeg fikk sagt mitt, men følte ikke at jeg helt nådde fram. Men, med hver samtale har jeg flere mål, og også når jeg ikke når alle mål, så treffer jeg alltid på noe. Én ting er selve samtalen. De skal oppleve at de har ansatte som bryr seg og stiller de vanskelige spørsmålene. Check. De skal informeres om Equinors sanne ansikt. Check. Det vanskeligste er selvfølgelig å overbevise dem om at vi bør endre kurs, og der nådde jeg ikke fram. Men jeg ser det også som en lang prosess hvor jeg satte en brikke på plass.

Kolleger blir inspirert av at noen snakker så tydelig om vår skammelige oljeinvolvering og manglende klimaansvar. En morsom effekt av mitt engasjement er at samtalen automatisk havner på bærekraft, bare jeg er tilstede. Det er ikke lenger jeg som må ta opp temaet. Altså bare ved å snakke om ting, gjør man en forskjell. Og min ressurs her er at jeg er innenfor dørene hvor dette må høres. For de fleste rundt meg er fremdeles overbeviste om at vi trenger oljen mer enn vi trenger økosystemer.

En kollega mente at jeg måtte snakke med teknisk direktør (CTO), og laget en avtale. Rimelig nervøs, men også mer engasjert og klar enn før, gikk jeg til samtale med CTO. Jeg viste slides, mannen lyttet, og det ble samtale. Vårt selskap jobber i de nye fagene som oppstår i kjølvannet av grønn omstilling, men vi går ikke foran. Han tror heller ikke kunder og ansatte er interessert i noe annet enn å tjene penger. Her mistet jeg meg selv litt, og sa i frustrasjon at det var for dårlig at vi ikke har større ambisjoner. Det gjorde inntrykk, og jeg fikk en lekse i kommunikasjon. Han sa: “Om du vil nå fram med et budskap, må du ikke være anklagende og dele ut skam. Du må stille spørsmål og la folk selv konkludere med at de tar feil.” Dette var en god lekse. Det passet også godt til hva en kollega hadde sagt om meg: “Du blir for mye Greta” (How dare you?). Selv om denne mannen ikke så ut til å bli imponert over alvoret i klimakrisen eller at han har ansatte som bryr seg, var det likevel noe som traff også her. Og god læring å ta med videre.

Så var det bare én mann igjen på min liste. Administrerende direktør (CEO). Det tok noe tid å samle mot. Det er gode folk og åpne dører, men likevel er det skummelt å invitere seg inn på teppet hos øverste sjef. Nå kastet jeg om roret og hadde ingen slides, bare samtale. Og det funket. Det ble en åpen, oppriktig samtale om vår rolle i klimakrisen. Jeg begynte med å spørre om han var bekymret for klimakrisen, og hvordan han så på vår rolle. Han også kom med Equinor-bullshit om at vi hjelper dem på reisen bort fra fossilt. Jeg spurte ham om noen faktasjekket om den “reisen” faktisk er sann. Det var det ikke. Heller ikke han visste om de virkelige tallene, som nå var 0,15 % fornybar. Jeg kunne vise at Equinor selv presenterer at de har økt fornybarandelen med 17 %. Ja, den gikk opp fra 0,13 % til 0,15 % av totalen, og det er en økning på 17 % fra 0,13 %. Equinors falskhet avslørt (check). Mannen innså at vårt overforbruk og vekstbehov er den bakenforliggende årsaken. Jeg hadde allerede boken “Doughnut Economics” i sekken med plan om å gi ham, og dette var det perfekte øyeblikket. Han ble glad, og jeg tror han kommer til å lese denne boken som på en glimrende måte viser at vi ikke kan løse det 21. århundrets utfordringer med verktøy fra 18- og 1900-tallet (vårt økonomiske system). Dette var den beste samtalen, hvor jeg tok med alt jeg hadde lært fra tidligere samtaler. Neste gang jeg ser ham, følger jeg opp og spør hva han syntes om boken. Dette var den samtalen hvor jeg følte at jeg nådde dypest inn i mennesket.

Konkret har jeg foreslått for alle at vi i neste 3-årsperiode ikke skal streve etter maksimal profitt og vekst, men etter samme resultat som før, og bli f.eks. 5 % grønnere hvert år – og at vi kunne lede an en slik trend når konkurrentene kommer etter. Jeg spiller på angsten for oljebremsen, som alle vet kommer, men ingen vet når. Skal vi ut døra samtidig som alle andre, eller skal vi posisjonere oss i tide? Kostnadene ved å si nei til noen av oppdragene innenfor fossilt burde bokføres som en investering.

Jeg sørger også for å bedrive andre former for mikroaktivisme. Når jobben for eksempel ber meg presentere noe om OKR (hovedmål og delmål, Objective Key Results), passer jeg på å finne et godt tema. OKR handler om å sette kvantifiserte mål og jobbe mot dem, og begynner med en uttalt strategi. For en herlig mulighet til å snakke om Equinor, som sier de tar klimakrisen på alvor og samtidig jobber i motsatt retning.

Jeg har blitt kontaktet av andre konsulentselskaper som vil ansette meg som utvikler. Jeg hadde ikke tenkt å takke ja, for også disse er involvert i olje, og jeg trives godt i nåværende jobb. Men jeg avtalte møter, og de fortalte hvem de var og hva slags stilling de hadde ledig. Så kom mine oljespørsmål. Også disse mente de hjalp Equinor og Aker BP med omstilling og å kutte utslipp, og hadde ingen aning om 0,13 %. Også disse fikk vite sannheten. Og her fikk jeg gjøre det jeg selv er mest fornøyd med. Jeg sa: “Dette høres jo kjempeinteressant ut, og jeg kunne tenke meg å jobbe her. Men siden dere er så dypt involvert i fossil energi, må jeg likevel takke nei.” Begge selskapene fikk oppleve at det blir vanskeligere å få tak i folk på grunn av fossil energi. Av mine dråper i det kokende havet var det disse jeg var mest fornøyd med.

Og det er lov å være fornøyd med seg selv. Når alt ser håpløst ut kan jeg likevel finne en viss ro og glede i at jeg gjorde noe. Jeg ser folk rundt meg i XR som gjør og gir så vanvittig mye mer enn det jeg gjør. Da kan jeg føle at jeg gjør for lite. Men som regel – og her kommer det et tips – sammenligner jeg meg ikke med de som gjør mer, men med den versjonen av meg som ikke gjorde noe.

Da fikk jeg delt litt av mitt perspektiv og klimakamp. Takk for at du leste.

STÅ PÅ REBELLER – ta være på deg selv, og se muligheter!

Erik Vermaas, aktivist i Extinction Rebellion Norge

Publisert 07. des. 2024